Et sociologisk blik på grønne fællesskaber

#ByhaverSkrevet af Atle Wehn Hegnes, sociolog og forsker, Norsk institutt for bioøkonomi

Natur, kultur, dystopi, utopi og Aarhus’ ambassadører for grønne fellesskap

På foråret 2020 skal Atle Wehn Hegnes fra Norsk institutt for bioøkonomi studere grønne frivilligprosjekter og frivillighetskoordinatorer i Aarhus, som en del av forskningsprosjektet SiEUgreen. I dette essayet deler han noen inspirerte tanker rundt sitt forestående feltarbeid.

22. desember 2018 publiserte Information en artikkel hvor Laura Friis Wang rapporterte at 39 grønne frivilligprosjekter måtte avsluttes i København fordi kommunen nedla én stilling som frivillighetskoordinator. Mandag 25. november i år adresserte Lise Holm-Rasmussen den samme utfordring i en kronikk i samme avis, om enn fra et noe mer generelt perspektiv. Begges spørsmål er likevel knyttet til den akutte utfordringen for hvordan man mobiliserer og organiserer sivilsamfunnet på en best mulig måte for å fremme bæredyktig omstilling, sosial sammenhengskraft og demokratisk deltagelse.

Det er en eng, der står ganske vist en storby på den.

Marianne Larsen, 1978

Det ble nylig kjent at forfatteren Kaspar Colling Nielsen har tatt jobb som Dan Jørgensens taleskriver i det danske Klima-, energi- og forsyningsministeriet. En av flere grunner til at han tok jobben må være at forholdet og kampen mellom natur og kultur står så sentralt i hans dels dystopiske tekster. Mot slutten av både Den danske borgerkrig 2018-2024 (2013) og hans siste novellesamling Dengang dinosaurerne var små (2019) løfter Nielsen frem diktet «Engen» av Marianne Larsen fra 1978. Til tross for en ellers dyster beskrivelse av våre elendige naturgitte og sosiokulturelle livsbetingelser, gir han oss gjennom den siste linjen i Larsens dikt et skimt av håp for en bærekraftig balanse, av det ellers forkvaklede forholdet mellom natur og kultur.

SOLAR
SOLEN GIK IKKE NED DEN SOMMER
MEN LÅ PÅ LUR I HORISONTEN
OG ANFÆGTEDE MØRKETS FREMBRUD
DENS GLØD ULMEDE UNDER GUD
OG SLO GNISTER SOM KANONSKUD
NYMÅNEN VAR ALLERDE I NÆ
SOLSYSTEMET BLEV TVUNGET I KNÆ

Som ofte anmeldt de siste uker, er heller ikke Aarhusianeren Yahya Hassan særlig håpefull på kulturen eller kulturenes vegne. I hans siste diktsamling gjør han imidlertid også natur til tema i koblingen med sosiokulturelle forhold, blant annet i diktene SOLAR og KNÆL FOR MONSUNEN.

Det er omtrent 40 år mellom Larsen og Yahya Hassan og Kaspar Colling Nielsens tekster. Hva har skjedd og hva vil skje i vår nære fremtid med det skjøre forholdet mellom natur og kultur? Hvordan kan det forstås og gripes an?

På slutten av 70-tallet bodde litt under 40% i urbane områder, og innen 2050 vil omtrent 7 av 10 personer leve i by, ifølge FN. Vil samfunnsutviklingen og koblingen av klima, kultur og klasse skape parallelle virkeligheter hvor de øvre sjikt totalt mister kontakten med og taper forståelse for vanlige folks liv? Vil vi få økt grad av gylne high-tech ghettoer, som i Nielsens eksempler på Mount Københavns nordside og Nakskov på Lolland, og stigmatiserte low-tech ghettos, slik som Yahya Hassans Gellerupparken? Vil byenes fremtidige innbyggere også miste kontakten med og tape forståelse for og glede av natur? Hvilke konsekvenser vil eventuelt slike evolusjonstrekk gi i strømmen av alle andre tegn i tiden? Og hva blir forholdet mellom det urbane og det rurale? For sentraliseringen gir selvfølgelig ikke kun utfordringer i de tilflyttede byene, men også i fraflyttede rurale områder, som den råtne banan på Jyllands vestkyst.

På 1960, 70 og 80-tallet gjorde den franske sosiologen Pierre Bourdieu analyser av problemene som oppstår i spennet mellom sosial utarming av den franske landsbygda og økt urbanisering. Analysene ble først utgitt på fransk i 2002 og på engelsk i 2008 under tittelen The Bachelors’ Ball – The Crisis of Peasant Society in Béarn. Meget langt senere, i Den danske borgerkrig 2018-2024, kommer de danske bøndenes fortvilte situasjon til uttrykk gjennom fortellingen om bonden Thorkild, og tidlig i år ga Michel Houellebecq en mørk beskrivelse av Thorkilds franske slektning, Aymeric, i boken Serotonin. Det ender ikke godt med Thorkild og Aymeric, som begge inngår i et større bilde av et ruralt Europa med store utfordringer.

For tiden deltar jeg i forskningsprosjektet SiEUgreen hvor temaet er utviklingen av smarte byer og urbant landbruk i Europa og Kina. Deltakerne utgjør et tverrfaglig konsortium bestående av europeiske og kinesiske forskere, teknologileverandører, små og mellomstore bedrifter, finansiører, lokale og regionale myndigheter og samfunnsborgere. Prosjektets fundament er 5 såkalte showcase i europeiske og kinesiske urbane og peri-urbane områder: Et tidligere sykehus i Norge, et urbant natur- og matprosjekt i Danmark, dyrking i polytuneller på tidligere ubrukte kommunale områder med stor flyktningstetthet i Tyrkia, samt urbant landbruk og utvikling av smarte byer i Beijingområdet og Sentral-Kina. Med utgangspunkt i idealene for nullavfall og sirkulær økonomi har prosjektet som mål å demonstrere hvordan teknologisk og sosiokulturell utvikling i urbant landbruk og smarte byer kan ha en positiv innvirkning på økonomi og samfunn.

Som sosiolog er jeg særlig opptatt av forholdet mellom mennesker, mellom mennesker og natur, og mellom mennesker og teknologi. I Aarhus skal jeg lære mer om disse koblingene. Mer konkret er det prosjektet Smag på Aarhus, som ble etablert som et samarbeid mellom Aarhus kommune og Nordea-fonden, som skal fungere som en inngang til å forfølge mine forskningsspørsmål. I følge deres eget nettsted er Smag på Aarhus et natur- og madprojekt, hvor aarhusianerne sammen med Aarhus Kommune skaber grønne byrum fulde af smag. Alle kan være med, lave spiselige byrum og afholde arrangementer. Samtidig bliver den spiselige natur formidlet, så flere aarhusianere opdager det mangfoldige spisekammer, som naturen i og omkring Aarhus byder på.

Smag på Aarhus er nettopp opptatt av å vise innbyggerne at byen står på en eng, og at det er mulig å oppleve den på en rekke måter, blant annet ved å smake på den i borgerdrevne felleskap. Men hvorfor trekkes egentlig mennesker til spiselig natur og flyktig felleskap midt i Aarhus sentrum, ved Den grønne ambassade, på Sankt Clemens Torv, en fredag ettermiddag tidlig i november? Hvorfor vil mennesker møtes for å dyrke og spise i Verdenshaverne mellom blokkene i Gellerupparken? Hvorfor velger mange Aarhusianere å melde seg inn i foreningen Fællesgartneriet og tilbringe mye av sin fritid i naturskjønne omgivelser og nedlagte, til dels ødelagte og gjengrodde drivhus på Brabrand, ennå litt lenger ut fra Aarhus sentrum?

Det siste kapitlet i Kaspar Colling Nielsens siste samling historier har tittelen Paradis er…. Så å si hele fortellingen handler om menneskers møter med og sansing av natur i hverdagen, både i felleskap og alene. Er det virkelig så sterkt? Er dette også en grunn til at vi bidrar til og lar naturen presse seg fram i byene? Fordi det er en del av paradis på jord?

Nielsens første bok, Mount København (2010), er dels inspirert av den italienske forfatteren Italo Calvino, som også tok for seg forholdet mellom natur og kultur, blant annet i Klatrebaronen fra 1957 og i Usynlige byer fra 1972. Byutvikling i spennet mellom natur og kultur er et nav i Nielsens bøker. I Den danske borgerkrig 2018-24 skriver han i kapitlet ‘Trærne i husene’ at En by er en konstant kraftanstrengelse. Den skal hele tiden genskabes. Den samme tematikken, om menneskenes disiplinering og kultivering av bynatur, finner vi igjen i hans siste bok i kapitlet ‘Byer’.

Kaspar Colling Nielsens idealbyer, stater eller paradis har flere fellestrekk med Calvinos utopiske bybeskrivelser. I kronen på et nøttetre begynner Klatrebaronen arbeidet med sitt verk; Forslag til Grunnlov for en Idealstat i trærne. Der beskriver han en oppdiktet republikk «Arbòrea», hvor det bare bodde rettferdige mennesker. I Usynlige byer forteller Marco Polo Kublai Khan om de 55 byene han har besøkt på sine lange reiser. Byene er utopiske og usynlige, men blir beskrevet i detalj. Til slutt i boken sier Marco Polo til Kublai Khan Hvis jeg sier deg at den byen min reise går i retning av, er usammenhengende i rom og tid, snart mer glissen, snart tettere, må du ikke tro at man kan slutte med å lete etter den.

Hva skal til for å gjøre utopiske usynlige byer synlige? Hva skal til for å vise frem engene som byene står på? Hva vil skje om de øvre klasser former sine paradis og idealstater i toppen av trærne og trekker stigen opp etter seg? Hvordan skal fremtidige byer fungere bærekraftig økologisk og sosialt? Foreløpig er det et vell av gode intensjoner og uintenderte konsekvenser i klimaomstillingen. I mange tilfeller vet vi hva vi må gjøre, men vi klarer ikke omstille oss. Hvorfor ikke? Det er et hav, en jord og en himmel av utfordringer for å nå bærekraftsmålene. Et første skritt er kanskje nettopp å sette ord på utopiene, store som små.

Showcaset som skal utvikles og studeres i Norge er et high-tech retrofitting- og byfornyingsprosjekt i Fredrikstad, med navnet Cicignon Park. Utbyggeren beskriver det kommende resultatet av det ombygde sykehuset på følgende måte på sine nettsider: Framtidige beboere i Cicignon Park vil leve i en framtidsrettet miljøvennlig bydel med en arkitektur formet spesielt for å bringe lyset langt inn i prosjektet med vann og grønne elementer som en naturlig del på bakke, fasader og på tak. Målsetningen (…) er at dette skal bli et foregangsprosjekt i internasjonal sammenheng basert på karbonbalanse, resirkulering av avfall, vann og energi, og trivsel for beboerne.

For noen år siden var Cicignon park en science fiction utopi og en usynlig bydel. Snart kan det være et selvforsynt økosystem hvor avfall er en lokal ressurs og dikotomien mellom rent og urent blir satt i spill.

På samme måte var Helhedsplanen for Gellerup også en utopisk bydel i Aarhus da den ble lansert. Om noen år kan man håpe den er realisert. Allerede nå er det klart at flere grønne områder og et hus hvor mennesker kan dele felles måltider er en del av planen.

Hvad var det egentlig for et vanvittig eksperiment at lade folk bo i byer uden natur, spør hovedpersonen Elisabeth seg selv, tidlig i Kaspar Colling Nielsens Det Europeiske forår (2017). Byutvikling, eksperimentering og urbanisering drives av en rekke forhold. Markedene for byarealer og boliger inngår som to av dem. I tillegg til betydningen av verdsetting av goder i markeder, gjøres nå også økonomisk verdsetting av goder uten marked. Dette viser at ulike faktorer ved urbant landbruk og smarte byer kan verdsettes på ulikt vis. I tillegg til markedets lover, finnes sosiokulturelle former for verdsetting. Et teoretisk perspektiv for å forstå slike verdsettingsformer finner vi i sosiologene Luc Boltanski og Laurent Thévenots bok On Justification – Economies of Worth fra 1991. De er opptatt av å studere og vise hvilke verdiordner som gjør seg gjeldene blant annet i offentlige diskusjoner, og skiller mellom ulike ordenstyper. Hver verdiorden har sin egen grammatikk, struktur og verktøy som aktører kan ta i bruk når de skal legitimere en handling eller en definisjon av en situasjon eller et fenomen, slik som verdien av natur og felleskap i byer.

Et eksempel på det Boltanski og Thévenot betegner som markedets verdiorden er den kvantifiserbare og økonomiske Værdien af rekreative områder nær ved boliger – som også er tittelen på et kapittel i boken Sæt pris på naturen, utgitt av Institut for Fødevare- og Ressourceøkonomi ved Universitet i København i 2018.

En noe mer beskjeden, men kanskje like viktig publikasjon er Fortellende fællesskaber – Om borgerdrevne initiativer, forfattet av sosiologen Jonas Fredslund Hansen og utgitt i oktober 2019 av Samskab Aarhus, et projekt i Teknik og Miljø, Aarhus Kommune. Publikasjonen viser den kvalitative og sosiokulturelle verdiskapingen av felleskap, gjennom en rekke sitater fra personer som deltar i ulike borgerdrevne initiativ. Flere steder kommer det imidlertid til uttrykk at disse borgerdrevne initiativ også har behov for struktur og støtte, selv om de oppstår nedenfra. Det siste sitatet i publikasjonen viser tydelig dette. Verdsettingen av grønne felleskap som ‘Haveentusiasten’ viser, vil i følge Boltanski og Thévenots perspektiv tilhøre den sivile og den grønne verdiorden, som har en annen struktur en markedets.

Gallogartneriet

Haveentusiast fra Gallo gartneriet siger:

”Gennem Smag På Aarhus tror jeg også, at vi får nogle folk til at blive opmærksomme på Gallo Gartneriet. Vi har også derigennem fået startet op med vores højbedsfællesskab, som skaber noget helt andet liv i haven. Vi er ligesom en del af byhaver i Aarhus og er også med til at starte et nyt netværk af havefællesskaber, ikk’ oss’? Det synes jeg er interessant, at det jo bliver skabt nedenfra, men så samtidig sammen med Smag På Aarhus”

I Laura Friis Wang og Lise Holm-Rasmussens allerede nevnte artikkel og kronikk kan vi lese at det er viktig med frivillighetskoordinatorer for å bidra til at borgere fra alle sjikt bruker sin fritid i grønne frivilligprosjekter. Det samme budskap ble gjentatt og understreket av Vibeke Koehler, fra bevegelsen ‘Bærekraftige liv’ den 18. november i Oslo, da det norske Landbruks- og matdepartementet arrangerte en konferanse i anledning starten på arbeidet med en nasjonal strategi for urbant landbruk i Norge.

Det er kanskje når hverdagsutopiene blir utformet og forstått innenfor en praktisk gjennomførbar ramme at de har potensiale til å bli mikroeksempeler på det som den nylig avdøde sosiologen Erik Olin Wright betegner som Real Utopias. Wright nevner et sted at en viktig sosial mekanisme for Real Utopias er den selvoppfyllende profeti – at en tanke eller et ønske blir realisert fordi den faktisk blir tenkt og ytret. Smak på Aarhus inviterer nettopp aarhusianere til å formulere og ytre sine profetier, og legger fleksibelt til rette for at de kan realisere sine hverdagsutopier.

Kaspar Colling Nielsen avslutter sin siste bok på følgende måte: Men er paradis ikke præcis det, man forestiller sig, når man ikke aner, hvad man taler om? Det er jo netop, fordi jeg aldrig har set det, at jeg ved præcis, hvordan det ser ud?

Ambassadører for grønne felleskap i vanlige folks hverdagsliv har allerede vist at de kan bidra til å realisere hverdagsutopier til både store og små versjoner av Paradis. En grønn ambassadør i det danske Klima-, energi- og forsyningsministeriet, som kan sette ord på det skjøre tilpasningsarbeidet mellom natur og kultur og dystopi og utopi, gir et nytt skimt av håp for magisk realisme.

Jeg ser frem til mitt danske forår – i spennet mellom natur, kultur, dystopi, utopi og Aarhus’ ambassadører for grønne fellesskap.

BJERG OG BY FORMES PÅ NY

Yahya Hassan, 2019

Teksten publiseres samtidig på sosiologen.no og smagpaaaarhus.dk